Kantsoner og kantsoneskjøtsel

I tillegg er kantsonene viktige leveområder for planter og dyr, og et positivt landskapselement. De bidrar dessuten til gode oppvekstvilkår for både fisk og næringsdyr. Kantvegetasjon langs vassdrag er gitt en streng beskyttelse i vannressursloven. Denne sier at det skal opprettholdes et naturlig vegetasjonsbelte langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring. Lovverket tillater skjøtsel såfremt man ikke reduserer de biologiske verdiene som finnes i kantsonen.

Dersom en fjerner all vegetasjon langs vassdrag kan tilbakeføring pålegges. Kantvegetasjon dekker sonen helt fra vannkanten og opp til flomsikkert land og omfatter dermed alt fra sumpplanter til urter, busker og trær, av og til som elveskog. 

Noen definisjoner:

• Som vassdrag regnes alt stillestående eller rennende overflatevann med årssikker vannføring, med tilhørende bunn og bredder inntil høyeste alminnelige flomvannstand.
• Årssikker vannføring er vannføring som ved middeltemperatur over frysepunktet ikke tørker ut av naturlige årsaker oftere enn hvert 10. år i gjennomsnitt.
• Høyeste alminnelige flomvannstand er vannstand ved den høyeste flom som erfaringsmessig kan påregnes i gjennomsnitt hvert 10. år

• Kantvegetasjonen reduserer faren for utrasing og erosjon. I tillegg fanger den opp næringsstoffer og plantevernmidler.
• Kantsoner langs vassdrag er viktige leveområder for svært mange dyre- og plantearter. Den tette vegetasjonen gir blant annet hekkeplasser og skjul for fugler, et nødvendig grunnlag for insektproduksjon og dermed mat til fiskeyngel og diverse næringsdyr for større fisk.
• Trær og busker skaper skjul for fisk. Skygge er viktig for vanntemperaturen. For eksempel ørret kan dø på grunn av høy vanntemperatur, og skygge vil også begrense algevekst.
• Kantsoner er viktig næringskilde for insekter, fisk og krepsdyr.
• Sammenhengende kantsoner er naturlige vandrings- og spredningskorridorer for mange arter.
• Kantvegetasjon skaper variasjon og kan være med på å prege landskapet positivt.

En god kantsone bør bestå av gras og urter i bunnsjiktet, forskjellige buskvekster og trær av ulik alder, slag og høyde. Kort sagt er variasjon en viktig kvalitet i en kantsone.
Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor bred en kantsone skal være, annet enn at bredden skal være tilstrekkelig for at sonene opprettholder sin økologiske funksjon (vannressurslovens §11). Vegetasjonen i en flersjiktet kantsone gir god renseeffekt på overflatevann fra dyrket mark når den er minst 2-3 meter bred. På erosjonsutsatt jord bør kantvegetasjonen være en del bredere. Målinger viser store ulikheter, men en bredde på 7-8 meter har i de fleste tilfeller stor effekt.

Vannressursloven legger opp til at kommunene kan fastsette konkret bredde på kantsonen, og enkelte kommuner har vedtatt bestemmelser om dette i sine kommuneplaner. Både Gran, Jevnaker og Lunner har egne bestemmelser om bredden på kantsone. Generelt er kravet minst 6 meter, men det praktiseres unntak for jordbruksareal og tettbygde strøk. 

Man skal ta vare på naturlige vegetasjonbelter langs alle vassdrag, men det kan være nødvendig å drive skjøtsel i en kantsone. Det må gjøres en vurdering i hvert enkelt tilfelle for å sikre en god og riktig skjøtsel av kantvegetasjon for å hindre at den skaper problemer eller øker faren for forurensing. Det skal være mulig å drive vedhogst i en kantsone, men det finnes en mellomting mellom ingen skjøtsel og snauhogst.
Følgende hovedregler kan være greie å forholde seg til:

• Hogst/tynning skal ikke være mer omfattende enn at vegetasjonsbeltet fortsatt fremstår som en skjerm.
• Hogst/tynning skal ikke endre sammensetning av plantearter på stedet.
• Det skal fortsatt være en komplett kantsone, bestående av trær, busker og urter/gras etter hogst/tynning
• Ta gjerne ut gamle trær nærmest vannkanten for å unngå rotvelt som kan forårsake oppstuving og erosjon.
• Fjern gjerne nedraste trær, kvist og avfall som kan føre til oppdemming.

Fjerning av kantvegetasjon kan resultere i pålegg om reetablering i samsvar med vannressursloven. Dette forutsetter at fjerning er utført etter at loven trådte i kraft i 2001. Dersom fjerning av vegetasjonen skjedde før loven trådte i kraft, er det ikke krav om aktiv reetablering.