– 8. mai i år har et enda mer alvorlig bakteppe enn den har hatt på mange år

Jeg heter Maria. Jeg er 15 år og en flyktning fra Ukraina. Det har vært krig i hjemlandet mitt i over ett år, og familien min og jeg ble tvunget til å dra.

Den 24. februar 2022 invaderte den russiske hæren Ukraina. Ingen var forberedt på at noe slikt kunne skje – selv i våre verste mareritt hadde vi ikke sett for oss dette.

I starten angrep russerne kun de militærene enhetene og objekter som var strategiske å ta. Som om ikke dette var forferdelig nok, begynte det som var det verste; skyting på sivile mennesker. I hus der familier bodde og barn sov fredelig. I butikker hvor kvinner med livet som innsats måtte handle for å skaffe mat til familien. I biler hvor menn satt på vei til jobb for å brødfø familien sin. Det var disse som ble angrepet nå.

Jeg har bodd hele livet mitt i Kyiv, hovedstaden i Ukraina. Det er en stor, vakker og utviklet by med mange militære baser og flyplasser – det er derfor ikke vanskelig å forstå at dette var et stort mål for Russland allerede fra starten.

Dagen Russland gikk inn i Kyiv ble jeg og søsteren min vekket av moren min i 5-tiden. Hun fortalte at krigen hadde begynt. Vi bodde rett i nærheten av flyplassen, som var et av de første stedene som ble bombet. Moren min bestemte seg raskt for at vi måtte flykte til min tantes landsted. Landstedet ligger i nærheten av Kyiv, men et stykke unna flyplassen. Det var et håp om at søsteren min og jeg skulle være trygge her. Men – allerede etter noen få dager ble de russiske troppene som okkuperte Kyiv-området, inkludert min tantes landsted, trukket tilbake fra Hviterussland. I tre uker levde vi uten internett, kommunikasjon, elektrisitet, vann, oppvarming og gass.

Vi vasket oss med våtservietter. Vi hadde på oss tre lag med gensere og en t-skjorte for å holde varmen. Vi kokte kompott av de samme kirsebærene åtte ganger, før vi kunne tilsette noen nye. Vi visste ikke hvor lenge lageret rakk. Vi spiste gamle pepperkaker fra nyttårsaften som lå på bakken. Disse fikk vi gratis. Vi sov i kjelleren til nabohuset. Der lå vi på et kaldt gulv dekket med tepper sammen med halve landsbyen. Nesten ingen hadde kjeller, og vi måtte oppholde oss her da vi hørte bomber og helikoptre. Jo høyere lyden ble – jo nærmere de tykkeste veggene i kjelleren måtte vi legge oss. Vi fulgte med på radioen, og kunne ikke tro at dette faktisk skjedde. Vi gråt hver dag fordi vi ikke visste hvordan det gikk med menneskene som sto oss nærmest, eller hva som ventet oss.

Tanks sto i nabolandsbyene, og der ble uskyldige mennesker drept og jenter ble voldtatt. Jeg husker at mamma satte seg ned med meg og søsteren min. Hun sa at hvis det kom noen, skulle vi gjemme oss bak sofaen og være helt stille. Jeg var veldig redd for søsteren min. Hun var så vakker, og jeg ble bekymret for hva russere ville gjøre dersom de fant oss. Jeg tenkte ofte på om jeg skulle stikke av, eller tvert imot, la russerne ta meg og la min mor og søster være i fred.

To uker senere fikk vi endelig noen gode nyheter på radioen; en trygg vei ble åpnet og vi kunne stikke av. Moren min nølte i en ukes tid. Hun var redd. Hun hadde hørt om de andre trygge veiene som russerne hadde beskutt tross våpenhvilen, men til slutt bestemte hun seg for å løpe. Vi tok med oss det aller viktigste og de tre hundene våre – så dro vi. Jeg tok med meg Bonya. Mens vi gikk gjennom vraket av en landsby, ble det hele tiden ropt «pass dere for bombene» eller «gå i midten av veien, veikanten er farlig». Jeg tro sekken og prøvde å holde Bonya så hardt som mulig. Han var nervøs og trakk mye i båndet. En feil bevegelse fra han og hele den trygge veien kunne bli sprengt i fillebiter. Plutselig ropte noen til oss «legg dere ned!», og flere raketter fløy over hodene på oss. Vi trodde dette var slutten. Det var så skummelt at jeg ikke klarer å beskrive det. Vi kunne høre små barn som gråt like i nærheten. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke gråte, slik at jeg kunne roe moren min. Det var vanskelig, men vi klarte det. Vi dro til Norge etter en invitasjon fra noen slektninger. Først var alt veldig vanskelig, men nå er heldigvis alt bra.

Så mange mennesker rundt omkring i verden tror at vanlige russere er helt uskyldige. At Putin startet krigen, og resten er bare ofre for omstendighetene. Jeg mener de alle er skyldige. Alle ved makten. Alle som går i krig. Alle som jobber på TV eller i pressen og kjenner sannheten, men skriver løgner. Alle som har innflytelse og tier. Alle som donerer penger til militæret. Alle som driver propaganda. Alle som ikke gjør noe for å stoppe krigen. Alle er skyldige.

For hver ukrainer er denne krigen vanskelig. Fysisk, mentalt og psykisk. Det er veldig vanskelig å begynne et nytt liv, i et fremmed land, uten å kunne språket, kulturen, menneskene og ikke vite noe i det hele tatt. Langt fra kjente mennesker, steder og vaner. I første omgang er det veldig krevende mentalt. Det gjør så vondt å forstå at folk blir drept i hjemlandet ditt, og du bare lever videre, fredelig, og ikke kan gjøre noen ting.

Men jeg er utrolig glad for at jeg er trygg og at familien min og alle mine nærmeste lever i beste velgående. Det er ting man tar forgjeves.

Jeg er uendelig takknemlig for moren min som er så sterk for søsteren min og meg og takknemlig for at søsteren min støtter meg. Takknemlig for familien som inviterte oss hit. Takknemlig for de fantastiske menneskene som hjelper meg og andre ukrainere.

Krig er alltid død og ødeleggelse. Det er alltid tårer og tusenvis av ødelagte liv. Vi må forstå til hvilken pris frihet er gitt oss. Vi må huske heltene som ofrer seg for at vi skal kunne leve.

Kjære veteraner, kjære alle sammen

Vi markerer i dag både frigjøringen 8. mai 1945 og innsatsen til våre veteraner.

Og det er viktig å minne hverandre på hva frihet er, at friheten vi har her i Norge og Norden må verdsettes – og jeg tenker det er viktig å få sagt at vi må være flinkere til å minne hverandre på hva vi faktisk har i dette flotte landet, når strømmen, rentene og matvarene blir dyrere. Det er lett å ta frihet for gitt.

Talen til Maria bør minne oss på hva frihet er, og hun ga en klar beskrivelser på hva frihet ikke er. Den bør minne oss på at andre verdenskrig har vært den mest ødeleggende konflikten i menneskehetens historie, både målt i tap av menneskeliv, påførte lidelser og materielle ødeleggelser.

Og at mer enn 10.000 norske kvinner og menn mistet livet under okkupasjonen, og langt flere ble påført fysiske og psykiske lidelser under nazistenes herjinger. En hel landsdel – Finnmark og Nord-Troms – ble brent og jevnet med jorden under tyskernes tilbaketrekning.

Vi markerer dagen da tyske militære styrker kapitulerte. Etter at landet vårt hadde vært okkupert i fem år under 2. verdenskrig. En markering av at norske myndigheter igjen skulle bestemme i eget land.

8. mai er også en nasjonal merkedag for veteraner fra andre verdenskrig – og for de tusener av kvinner og menn som har tjenestegjort – og er tjenestegjørende i FN-styrker og andre internasjonale fredsbevarende operasjoner for Norge siden den gang og frem til i dag.

Vi ønsker å hedre alle de som på ulike vis sto opp mot fienden og nektet å godta nazifiseringen av samfunnet. Og vi er takknemlige over at vi i de 78 årene som har gått siden den gang, har fått leve i et fritt, selvstendig land, i et demokrati der alle kan være med å påvirke samfunnsutviklingen.

8. mai er en merkedag i vår lokale historie – om innbyggere her på Jevnaker som tok mange modige valg for frihet, og for Norge når okkupasjonen fant sted i aprildagene 1940, men også alle som risikerte livet i mellomkrigsårene og frem til 8. mai 1945.

Vi har en rik og viktig historie her på Jevnaker, om mennesker og et lokalsamfunn som risikerte mye i krigsårene. Denne historien må vi ta vare på.

I Ukraina ser vi igjen hvor mye lidelser, tap og ødeleggelser krig fører til. Og vi ser igjen hvordan mennesker kjemper for sitt land og innbyggeres frihet.

Det vi ser i det daglige nyhetsbildet, bør være et tydelig bilde på hvordan situasjonen også var her i Norge under 2. verdenskrig. Krigen i Ukraina må derfor også være et bilde på at vi ikke må ta frihet og demokrati for gitt – og at vi derfor skal ha dyp respekt for alle de som ga sitt liv for Norge under okkupasjonen.

Men Krigen i Ukraina, og Marias beskrivelser av konsekvensene, viser også hvor viktig norske kvinner og menn som fra den gang og frem til i dag har tjenestegjort i internasjonale operasjoner har vært – og fortsatt er. Og respekten vi skal vise dem som, for andre har gitt sitt liv for at skal kunne leve fritt. På en dag som denne er det derfor viktig å tydelig formidle at Norge slik vi har det i dag ikke er en selvfølge – og at det har hatt sin pris.

Det gjentas under alle 8. mai-markeringer, men budskapet om vi aldri må glemme hva som skjedde før 1940, hvordan det skjedde – kan ikke gjentas ofte nok.

Jeg sier det samme hvert år på denne dagen, men vi lever i dag i en tid der totalitære ideologier er på frammarsj, også i Europa, selv der vi regner som grunnfestede demokratier. Grensene for hensynsløshet i krig flyttes stadig i en mer og mer brutal retning.

Russlands angrep på sitt selvstendige naboland som ikke var tilsluttet og beskyttet av forsvarsallianse har fått Sverige og Finland inn mot Nato-medlemskap, noe som tidligere har vært helt utenkelig. Kina og USAs stadige verbale fronter er også noe vi må følge godt med på.

Marias egne skildringer om hva som skjer i Ukraina, elle andre krigs- og konfliktområder i verden – og en økende spenning i ordskiftet rundt politisk verdensmakt, gir dessverre 8. mai i år et enda mer alvorlig bakteppe enn den har hatt på mange år. Det samme sa jeg i fjor, men jeg håper dette ikke er samme bildet for 8. mai i 2024.

Til veteranene

Krigen i Ukraina, konflikter i Midt-Østen, fortsatt krig og elendighet i Syria-Irak og i Afrika – gjør det enda tydeligere hvorfor vi har en dag der vi hedrer våre veteraner.

Helt siden vi opplevde vår egen okkupasjon har Norge bidratt i kampen for demokrati o menneskeverd, og siden 1945 har godt over 120.000 nordmenn tjenestegjort i over hundre forskjellige internasjonale operasjoner, i over 40 land – på fire kontinenter.

Vi benytter denne dagen for å hedre alle veteranene for deres innsats, fra de som kjempet under andre verdenskrig – og til alle de kvinner og menn som har tjenestegjort i FNs fredsbevarende styrker og andre internasjonale operasjoner fram til i dag.

Vi hedrer alle dem som har påtatt seg risikofylte oppdrag, utsatt seg selv for store belastninger, hjemme og ute, for at vi andre skal få leve i fred og trygghet. Det er ingen selvfølge at noen gjør dette.

Deres innsats og ønske om å bidra til at verden skal være et tryggere sted for andre enn seg selv, og oss som bor i Norge, er ikke noe vi andre skal se lett på. Jeg mener at vi med dagens situasjon i Europa virkelig bør forstå hva disse menneskene har vært med og bidratt til.

Det er snart 80 år siden det første norske bidraget, til Tysklandsbrigaden. På samme vis som den gang, og under 2. verdenskrig, blir det også nå i dag tatt modige valg for fred og frihet av våre norske kvinner og menn på internasjonale oppdrag.

Norske kvinner og menn som har påtatt seg, og blitt satt til, å løse noen av de vanskeligste oppgavene vårt land kan forplikte seg til.

Mange har blitt utsatt for ekstreme påkjenninger. Fysisk og psykisk. De fleste kommer styrket hjem. Andre har måttet betale en langt høyere pris.

Ikke alle har kommet fra slike operasjoner, men gjennom sin innsats har de spart mange liv.

Vi har over 800 veteraner i vår region – og alle de som har reist ut eller reiser ut for å skape fred – gjør det på vegne av oss alle.

Dagen er derfor også en viktig markering for den kampen som våre kvinner og menn har ført – og fører verden over – for frihet, demokrati og menneskerettigheter.

Det er derfor med stor ydmykhet jeg hilser norske veteraner fra Jevnaker med familier i dag, i takknemlighet til dere som har deltatt i Norges internasjonale styrker og i annet fredsbevarende arbeid fra krigens dag er og frem til i dag.

Da vil jeg avslutte med disse ord:

Med ærbødighet og stor respekt minnes vi alle dem som har kjempet for fred og frihet, vi minnes de som mistet livet for Norge – vårt fedreland – som kjempet i troen på at Norge skulle bli et fritt land igjen. Vi føler med alle de som har mistet noen for at vi kan leve i frihet.

Vi er dere evig takknemlig. Fred over deres minne.